Jeg møtte opp – men ikke for meg selv

Det var en versjon av meg ingen så.

Hun som møtte opp –

på jobb,

for barna,

for vennene.

Men ikke for seg selv.

Ikke fordi hun ikke ville.

Men fordi hun var for sliten.

For overveldet.

For tom til å forklare hvorfor alt kjentes så tungt.

Hun var ikke lat.

Hun var ikke utakknemlig.

Hun overlevde bare noe

hun ikke hadde ord for.

Og ingen spurte…

Fordi hun skjulte det så godt.

Fordi vi lever i en verden som hyller de som er “sterke” –

og glemmer å spørre om de egentlig har det bra.

Det tok tid før jeg selv forsto at det ikke bare var «stress» eller «en travel periode». Kroppen min forsøkte å si ifra – lenge før jeg var klar til å lytte. Jeg ble nødt til å stoppe opp. Ikke fordi jeg ville, men fordi jeg ikke hadde noe annet valg.

Det begynte med små ting.

Å si nei.

Å sette grenser.

Å legge merke til hvordan kroppen min egentlig hadde det.

Å puste helt ned i magen.

Å gi meg selv samme omsorg som jeg alltid ga til andre.

Det var ikke én stor forandring – men mange små.

Og det var ikke en rask løsning – men en prosess.

Jeg skriver dette ikke fordi jeg har alle svarene.

Men fordi jeg vet hvor viktig det er å bli minnet på at det finnes en vei tilbake –

til ro, til tilstedeværelse, til deg selv.

Hvis du kjenner deg igjen, så vet du kanskje også:

Det er ikke deg det er noe galt med.

Du har bare vært sterk for lenge, for mange.

Det går an å finne tilbake.

Sakte. Mykt. På din måte.

🫶

– Henriette / NerveRo.no